Indonesia - et nytt Vietnam (Drammens Tidende og Buskeruds Blad, 13 desember 1965, s. 4)

Side 4 — Nr. 289 Drammens Tidende og Buskeruds Blad Sentralbord 83 76 90. Redaksjon etter kl. 16: 83 76 93 Sjefredaktør LARS SØRENSEN (Ansvarlig) Redaktør GUNNAR JOHNSEN (Ansvarlig) Redaktør SIGFRED L. KIER Offentlig oppdragelse Såvel i sin tenkning over samfunnsøkonomiske problemer, som i sin kulturpolitikk, finner Arbeiderpartiet den ideelle løsning i et sentralisert, statsdirigert system. I kulturpolitikken kommer dette klarest til uttrykk i partiets skolefilosofi, der «enhet» og «fellesskap» dominerer på differensieringens og individets bekostning. For de fleste vil forlengelsen av den obligatoriske skolegang være riktig og forstandig fordi den gir mulighet for å skaffe en større del av folket økede kunnskaper. For Arbeiderpartiet er en slik reform et fremskritt bare i den utstrekning den forenes med en tilsvarende utvidet adgang til å oppdra de unge innenfor det offentlige skoleverks fellesskole. Innføring av obligatorisk ni-årig enhetsskole er riktig, ikke fordi den hever den obligatoriske skolegang fra syv til ni år, men først og fremst fordi den erobrer ytterligere to år for enhetsskolen. Samtidig som man innenfor den nye skole sørger for å holde de unge mest mulig samlet fra første til siste klasse, passer man meget nitidig på at det ikke utenfor, eller på siden av, enhetsskoleverket utvikles alternative muligheter. Hver gang statsbidrag til private skoler har vært til behandling i Stortinget har flertallet under regjeringene Gerhardsen sørget for å holde støtten på et minimum, og har bestemt motsatt seg tanken om å føre statsstøtten til disse skoler opp som en fast post på budsjettet, på like linje med støtte til de offentlige skoler. Og denne linjen ser det nå ut til at partiet vil fastholde også i opposisjon. For Arbeiderpartiets skolepolitikere er tanken om at det skulle være behov for noe alternativ, noe korrektiv, til det offentlige, enhetlige skoleverk en fullstendig absurd og vill tanke. Et skolesystem som fanger opp hele årskullet og som kjører dette gjennom samme oppdragelses- og utdannelsesmaskin er for Arbeiderpartiet den ideelle løsning. Et system som gir muligheter for avvikelse fra det offentlige programmerte oppdragelsessystem er i sosialistiske øyne nødvendigvis et ringere og dårligere system. Det er tankegangen fra Trygve Brattelis famøse Trondheimstale, om det nye samfunn, opp igjen: «Det ensomme, enkelte menneske er hverken fritt eller lykkelig,» det blir man alene innenfor kollektivet. Det tales og skrives så meget om at partiene i dette land har nærmet seg hverandre, og det er meget riktig i det. Men i kulturpolitikken i almindelighet og i skolepolitikken i særdeleshet står vi tydeligvis overfor et dypt skille i synet på individ og samfunn — på individets bevegelsesfrihet i forhold til det statlig autoriserte. Og det er på høy tid at det i vår departementale tenkning over disse spørsmål nå bringes inn tanker som kan skape motforestillinger og alternativer til den kollektivistiske samfunnstenkning som i altfor mange år har rådet grunnen alene. [fragment from adjacent column:] ANDRES MENING [fragment from adjacent column:] de Gaulle [fragment from adjacent column:] Ganske sikkert tolker de Gaulle resultatet av den første avstemning ved de franske presidentvalg [Unreadable] åndelig andedam, og da tenker vi ikke bare på filmene.» «Forskeren» Nytt program? Et interessant trekk i den politiske situasjon etter valget er den utålmodighet som er til stede hos Arbeiderpartiets ledere når det gjelder den nye regjerings politikk. Før valget visste man tydeligvis hvordan borgerlig politikk ville ta seg ut. I dag går agitasjonen ut på at man intet vet om hva den nye regjering vil. Under finansdebatten i Stortinget for noen uker siden ønsket Arbeiderpartiets formann og parlamentariske fører, Trygve Bratteli, åpenbart å gjøre den nye regjering oppmerksom på at den har flertall i stortingssalen. Det er bare å bruke det, mente Bratteli. Vi tror ikke statsminister Borten og hans folk egentlig er i tvil om det politiske styrkeforhold i Stortinget. Men uttalelsen i tiltredelseserklæringen om at man vil være en regjering for hele folket, er alvorlig ment. Det innebærer bl.a. et klart ønske om størst mulig enighet om gjennomføringen av de store politiske saker. Det særlig interessante trekk ved situasjonen, på bakgrunn av den utålmodighet om den nye regjerings program som Arbeiderpartiet har gjort til et hovedtema i agitasjonen i den senere tid, er den utålmodighet som hersker på visse hold i partiet når det gjelder et nytt prinsipp-program. Det utfoldes stor aktivitet hos unge og gamle, men det fremgår ikke helt klart hva partiets ledelse egentlig vil. Spørsmålet er, såvidt vi har forstått, om Marx skal få være med. Meget tyder på at han vil bli holdt utenfor. Til gjengjeld er motstanden mot Finn Gustavsen ikke lenger så innbitt som tidligere. Ap-gruppens nestkommanderende, Guttorm Hansen, har sagt at man bør komme til forståelse med folkesosialistene, og han sier at man ikke må glemme at Arbeiderpartiet har en grunnholdning felles med SF når det gjelder «det politiske syn på det økonomiske liv». [fragment from adjacent column:] ... dommer oppfører seg som en kranglete tenåring og blir ilagt en fyllebot på 250 kroner, er det [Unreadable] i strid med hele ånden i vårt [lovverk] [fragment from adjacent column:] ... som et kraftig slag mot sin prestisje, men det er verd å minne om at han har vært ute i hardere vær tidligere, skriver Sunnmørsposten (V), Ålesund: «... og at han uavhengig av ytre begivenheter med en nesten monoman stedighet følger en kurs som ble staket ut for mange år siden. Er det da rimelig å tro at en 75 år gammel mann plutselig skulle vise seg medgjørlig i sentrale spørsmål, som må ha influert sterkt på den franske velgers reaksjon og fått ham til å gi over 32 prosent av stemmene til en sterkt venstreorientert mann som Mitterand? Det får tiden vise. Men der er sentrale spørsmål som trenger på allerede nå, og som den franske presidenten må ta stilling til i nær framtid. Krisen i EEC på grunn av de Gaulles steile motstand mot alt som har med nasjonal overhøyet å gjøre, kan på lang sikt undergrave tilliten til næringslivet. Her må det skje en avklaring. Hva med de forsonende toner i valgkampen til Storbritannia — og ikke minst: hva med de Gaulles holdning til NATO? Få ønsker Frankrike tilbake til tilstandene før de Gaulle overtok. Men valget viser at Frankrike ikke bare er de Gaulle og at det franske folk ikke har til hensikt å kanonisere selv det mest skattede medlem av samfunnet i levende live. Det er plass for bevegelser og overraskelser i landet til både godt og ondt.» Dårlig fundert Det hender at den såkalte kulturelite i Oslo forlater sin navlebeskuelse og retter sitt kritiske blikk utover i landet, skriver Bergens Tidende (V): «I den senere tid har det således pågått en voldsom feide om Stavanger som kinoby, naturligvis som dårlig kinoby sett fra hovedstaden. En norsk film — «Vaktpostene» — som gikk godt i Oslo, ble tatt av plakaten i Stavanger etter få dager. Nå er vi ikke så sikker på at den kritikk de norske filmene får i Oslo, er den absolutt rette. Det synes å være slik at enten er det et nytt norsk makkverk, eller så roses filmen opp i skyene. Det synes til en viss grad å være avhengig av vennskap og kjennskap innenfor bransjen. For så vidt må Oslo utenfra fortone seg som en [Unreadable] I en anmeldelse av et nytt tidsskrift som Pax-forlaget har sendt ut, konstaterer Finn Jor i Aftenposten at tidsskriftets tendens er den samme som vi kjenner fra SF: anti-vestlig. Jor går nærmere inn på en artikkel som fredsforsker Johan Galtung har skrevet om Santo Domingo: «Hans beskrivelse er lærerik. Hos opprørerne er alt avslappet, preget av improvisasjon og uanstrengthet, og: «man ser det indre lys i deres ansikter» (uth. av Galtung). En liten negergutt har ikke noe annet på seg enn en hyssing rundt livet, men — i hyssingen henger en plastrevolver, han er med» (uth. av Galtung). Hos loyalistene derimot er alt utrolig ineffektivt og gjort med liten glede. Allerede en halv time etter at de amerikanske soldatene var ankommet, var de prostituerte godt organisert til å motta utfordringen. Og mange av amerikanerne «lignet så meget på karikaturer av prøyssiske okkupanter at alle dominikanernes fordommer mot amerikanerne fikk god næring». Nå er det neppe noen som betviler at Galtungs opplysninger er korrekte. Det er utvalget av kjensgjerninger og farvelegningen av dem som er avgjørende. Hvis dette utvalg var foretatt av en politisk journalist, ville man knapt ha reagert, men det er det ikke. Det er foretatt av en fredsforsker, som endog avslutter sine refleksjoner med å henvise til en kommende brosjyre fra sitt institutt. Hvis den foreliggende artikkel er symptomatisk for det fredsforskningsarbeide Johan Galtung driver, er det grunn til å underkaste det en nærmere analyse.» Dommeren i Eidsivating Bestemmelsen i våre lover om at det skal dom til for å avsette en dommer står der for å beskytte den dømmende makt mot overgrep fra storting eller regjering, ikke for å beskytte dommere som går amok i fylla, skriver Rogalands Avis (A), Stavanger: «Vi tror derfor vår nye justisminister misforstår selve ånden i det lovverk hun er satt til å vokte den praktiske gjennomføringen av, når hun til dagspressen taler om hvor vanskelig det er å avsette en dommer. Når vi i forrige uke opplever den heldigvis helt usedvanlig sjeldne foreteelse at en norsk dommer i lagmannsrett nå har gjort seg skyldig i [Unreadable] lovverk at man trekker fram den beskyttelse av domsmakten som har et helt annet siktepunkt, nemlig balansen mellom vårt demokratis tre maktsentra. I de senere år har vi hatt endel tilfelle der politifolk uten videre er blitt suspendert på grunn av forhold som kan sammenliknes med det omtalte. Vi tror det er en helt riktig linje. Det er av avgjørende betydning at alle som har med vårt rettsvesen å gjøre oppfyller de strenge krav som stilles til dem. Hvis dommeren i Eidsivating trenger sykemelding, burde han fått det før og fått det etter påtrykk av sine nærmeste i retten. Når han ikke har fått det, kan det ikke være noen vei tilbake til embetet, hvis man ønsker at det skal stå den minste respekt av vårt rettsvesen.» Drammens Tidende og Buskeruds Blad Indonesia – et nytt Vietnam Av Albert Henrik Mohn På plankegjerder og murvegger i Djalan Djenderal Sudirman, én av hovedgatene her i Djakarta, står der antikommunistiske slagord, og de skjeve bokstavene i appellene om å oppløse Indonesias kommunistiske parti og feilene i stavemåten øker inntrykket av at det dreier seg om spontane aksjoner fra massens side. Men en aften vi kjørte gjennom hovedstaden etter at portforbudet var trådt i kraft klokken 22, ble følelsen av slagordenes spontanitet redusert, for en tropp soldater var i aksjon med malerkoster og poser, nye vegger og plankegjerder ble oversmurt med «folkets» ønsker. De grundig sensurerte avisene her beretter at kommunistpartiet er blitt oppløst flere steder, blant annet på Moluccaene, og det heter at kommunistene ikke lenger har en chanse til å ta makten, men langtfra alle utenlandske iakttagere her er villige til å underskrive det, og noen hevder at konfrontasjonen mellom hæren og kommunistene bare så vidt er begynt. Atmosfæren er ladd med rykter, og ett av dem går ut på at kommunistene har organisert de første bataljoner på Sentral-Java, og at det bare er et tidsspørsmål når de setter i gang storstilte geriljaoperasjoner. Ingen utlendinger får reise inn i disse områdene, og det er derfor vanskelig å avgjøre om der ligger noe i disse ryktene. Men sikkert er det at Indonesias kommunistparti ikke er en ubetydelig fraksjon som lar seg oppløse med noen pennestrøk. En analyse av partiets historie, dets taktikk, ledelse og medlemstall er i den nåværende situasjon viktigere enn alle ryktene, fordi kjennskapet til denne organisasjonen avdekker meget av det som ligger innenfor mulighetenes ramme. Partai Kommunis Indonesia er det eldste i sitt slag i Asia, og det ble grunnlagt så tidlig som 23. mai 1920. Indonesiske sosialdemokrater ledet av hollandske radikale og islamske nasjonalister sluttet seg til den tredje internasjonale, og ved kongressen i 1924 hadde partiet 38 lokalavdelinger med 1140 medlemmer, men indirekte kontrollerte det 31000 mennesker i forskjellige organisasjoner. Og til sammenligning kan det nevnes at det kinesiske kommunistparti ikke hadde mer enn 900 medlemmer på dette tidspunkt. Partiet ble i denne perioden ledet av Sardjono, Alimin og Musso, og lydig fulgte de alle ordrer og paroler fra Komintern, og da sovjetrusserne i november 1926 forlangte revolusjon, slo stramennene deres i Indonesia til. Men forsøket på å opprette et Sovjet-Indonesia ble en fiasko, partiet led store tap og ble erklært ulovlig. På denne tiden fikk den illegale organisasjonen en trotskyistisk fløy, «Partai Murba», aktivt til inntil for nylig da Sukarno etter press fra andre kommunister forbød det. Under den annen verdenskrig samarbeidet Murba, Sukarno og en del indonesiske nasjonalister med de japanske okkupantene, mens Moskva-fløyen av det indonesiske kommunistparti gikk sammen med den hollandske motstandsbevegelsen etter at Nazi-Tyskland hadde angrepet Sovjet-Unionen. Sukarno proklamerte et fritt Indonesia 17. august 1945, og kommunistene kunne igjen komme opp til overflaten, men indre splid hemmet oppbyggingen av et slagkraftig parti. Sardjono kom tilbake fra Moskva, Alimin fra Mao Tse-tungs hovedkvarter i Yenan, og det het at de to delte ledelsen, men de var ofte uenige. I denne perioden var det Stalins parole om en størst mulig kommunistisk infiltrasjon i alle organisasjoner som dominerte, og det bød ikke på store problemer for kommunistene å trenge inn i mange av Indonesias sammenslutninger. I 1947 da Kominform ble grunnlagt og den kalde krigen innledet, tildelte Moskva kommunistene i koloniene oppgaven å sinke og ødelegge gjenoppbyggingen av Europa ved å hindre leveranser av råvarer vestover, og Kreml skjerpet konflikten og satte i gang en rekke revolusjoner, blant annet på Filippinene og i Malaya. I Kina tok kommunistene under Mao Tse-Tung makten, og i Vietnam spilte Ho Chi Minh en stadig større rolle, begge understøttet av Moskva. Indoneseren Musso, én av lederne for det første revolusjonsforsøk i 1926, ble sendt tilbake fra Moskva med planer om å gjennomføre et nytt Tsjekkoslovakia i Indonesia, og første fase var å utnytte regjeringen til Amir Sjarifuddin, som sto så langt til venstre at han sympatiserte med kommunistene, på samme måte som dr. Subandrio i dagens Indonesia. Men Sukarno fikk vite om planene, Sjarifuddin ble fjernet, og den moderate dr. Hatta fikk i oppdrag å danne regjering, og han sørget for å utelukke kommunister fra den nye regjeringen. Det interessante, sett fra dagens situasjon, er at kommunistene totalt feilvurderte situasjonen. Sikker på at avsettelsen av Sjarifuddin var et enten eller for partiet, og at det intet hadde å tape ved å slå til, organiserte de det de kalte «Folkets demokratiske front», og lot den væpnede organisasjonen, Pesindo, gå til aksjon 18. september 1948, og Musso og Amir stilte seg i spissen for en opprørsregjering, men Hatta satte seg til motverge, og lojale tropper slo opprøret ned. Musso ble drept, Amir og Sardjono henrettet, og kommunistenes væpnede organisasjon oppløst. For annen gang var kommunistenes revolusjonære planer i Indonesia blitt forpurret. Den nåværende leder for partiet, Aidit, forklarte og analyserte senere dette svidende nederlag, og med kuppforsøket 30. september i år som bakgrunn blir Aidits fremstilling mer betydningsfull. Han fremholdt at Musso og de andre manglet massens støtte, og at partiet ikke hadde lært nok om militære operasjoner og revolusjonær krigføring. Etter hans mening var det en fatal feil at Musso kritikkløst hadde overført kinesisk taktikk til Indonesia uten å ta med i betraktningen de spesielle forhold som rår i dette landet, og han minte partifeller om at Indonesia ikke hadde felles grense til Sovjet-Unionen og derfor ikke kunne kopiere mønsteret til de tsjekkoslovakiske kommunister. Etter en del indre stridigheter fikk Aidit makten. Aidit, som i dag er 43 år gammel, ble født i en landsby utenfor byen Medan på Nord-Sumatra, men han vokste opp på øya Billiton utenfor Borneo, og her lærte han å hate de hvite og systemet deres. Han arbeidet nemlig i én av hollendernes tinngruber, for to gylden pr. uke og 15 kilo ris pr. måned, under farlige forhold fordi selskapet ikke ofret tilstrekkelig på sikkerhetstiltak. Som leder for partiet aktet Aidit å ta igjen det han mente forgjengerne hans hadde forsømt, og planmessig begynte han å bygge ut kommunistenes masseorganisasjoner, og medlemstallet steg hurtig fra 7410 i 1951 til 3 millioner i september i år. Det er det tredje største i verden og følger etter det kinesiske og sovjetrussiske, og det kontrollerer en rekke viktige organisasjoner som den store fagforeningen Sobsi med dens 2,3 millioner medlemmer, «Bøndenes front» med ikke mindre enn 7 millioner, ungdomsbevegelsen «Pemuda Rakjat» med omtrent 1,5 millioner — eksperter i å brenne fremmede ambassader — samt kvinneorganisasjonen «Gerwani», med omtrent det samme medlemstall. Som så mange ledende kommunister utnyttet Aidit splittelsen mellom Moskva og Peking til å gjøre partiet mer selvstendig, og han fremholdt at det ikke bare var nødvendig å kjempe mot moderne revisjonisme, men også mot det han kalte moderne dogmatisme. Men etter hvert ble det tydelig at Aidit hadde tatt Pekings parti, for han støttet kineserne i grensekonflikten med India, fordømte prøvestansen med atomvåpen, uttrykte glede over Krustsjevs fall, tok parti for kineserne da de prøvde å utelukke sovjetrusserne fra Bandungkonferanse nummer to og gikk inn for kinesernes krav om et nytt FN. Sukarnos konfrontasjonspolitikk overfor Malaysia passet Aidit, for det gjorde Bung Karno enda mer avhengig av kommunistene, og i oktober 1964 fikk de nummer tre i partiet, Njoto, plassert i Sukarnos indre kabinett. [Unreadable] 17. desember ifjor [Unreadable] Sukarno en antikommunis[tisk] [Unreadable]ganisasjon, i januar [Unreadable] ble [Unreadable] oppløst, og i februar [Unreadable] ikke-kommunistiske [Unreadable], alt etter påtrykk fra kommunistene. Den store styrkeprøven [Unreadable] kommunistene og hæren, i mars i år da Aidit [Unreadable] under skudd av at trusselen fra Malaysia var overhengende bad Sukarno om å væpne «folket», det vil si kommunistenes [Unreadable] organisasjoner. Sjefen for de væpnede styrker tvilte [Unreadable] kommunistenes plan [Unreadable] denne «folkemilitsen» [Unreadable] innenrikspolitiske og gikk bestemt imot. I august hadde [Unreadable] slagtilfelle, og rivaliseringen mellom hæren og kommunistene [Unreadable] å innta plassen etter Bung Karno nådde bristepunktet. Kommunistene regnet med at det dreiet seg om uker før Sukarno var så svekket at han ikke [Unreadable] betydde noe, og gjorde alt klart til å [Unreadable] [Unreadable] regjeringens levetid [Unreadable] mer enn én dag, lenge nok [Unreadable] å avsløre kommunistenes virkelige planer og gi den almindelige mann et sjokk han ennå ikke er kommet over. For øyeblikket håper kommunistene at hæren skal gjøre overilet med Sukarno, [Unreadable] eller henrette ham, så [Unreadable] under Bung Karnos martyr[Unreadable] [Unreadable] nasjonalisme, som er den dynamiske faktor i landets politiske [Unreadable] Men lite tyder på at hæren gjør en slik feil. Den inser Sukarno ennå har et grep [Unreadable] massen, og at det er nødvendig [Unreadable] å likvidere populariteten [Unreadable] før den fjerner ham. [fragment from adjacent column:] DEN LILLE KRONIKK Da englene skremte de røde Av misjonær Asbjørn Aavik Det var utpå formiddagen — i Kina en gang i 1930-årene. Ryktene hadde svirret. Men nå visste vi det sikkert. De røde kom mot Yiinyang. Nå var de bare 2 norske mil borte. Vi kom sammen i stuen til bønn og en kort rådslagning, og ble enige om at vi måtte ut av byen. Så lastet vi og gikk, med sengeklebylter og noen nistekasser. Kineserne bar. Vi gikk Storgaten vestover — visste ikke hvorhen — bare at vi måtte ut av byen. Tenkte å komme oss opp i fjellene. Der måtte det vel være et sted hvor vi kunne skjule oss. Vi kom oss så langt som til elvebredden og ropte der på fergemenn til å sette oss over. Da så vi at det var umulig å komme unna. De «røde» hadde alt besatt de viktigste steder omkring byen. Det var intet annet å gjøre enn å snu. Det var et underlig tog som kom Storgaten østover — 25 hvite. Ingen sa noe. Barna tidde. De som var med, glemmer det aldri. Vi låste oss inn igjen. Stille gikk alle inn i den øde stuen. Det var ingen som foreslo det, men alle knelte. Hvor gammel jeg blir — ett vet jeg: det bønnemøtet kommer jeg aldri til å glemme. Det var en time da alle overga seg til Gud — på nytt — til liv eller til død. En underlig ro la seg over oss alle. Gud var så nær. «Jeg er med eder alle dager —» Mens vi knelte i bønn, begynte skytingen. Først spredte skudd — langt unna. Så kom det nærmere — like innpå byen — kanoner, maskingevær og rifleskudd. Vi knelte fremdeles. Streifkuler slo mot murveggen i annen etasje. Best å være forsiktig. Portvakten kom stille inn. Vinket én ut. Nå hadde soldatene trukket seg inn i byen og bommet portene. Nå skulle de forsvare seg fra muren. Da visste vi det for alvor var fare. Jeg vet ikke hvor lenge skytingen varte, men plutselig stilner skytingen av. Bare ett og annet rifleskudd smeller gjennom luften. Har de slått seg igjennom? Er de kommet inn i byen? Vi lytter i åndeløs spenning, venter å få høre skrik og støy etter gaten, men alt er stille. Da våger vi oss ut. I det samme kommer en av evangelistene og melder at «de røde» er flyktet tilbake mot Kiinchow, den vei de kom. Alle undret seg. Denne hæren var kommet sørfra. Alle byer de angrep, inntok de — og mange av disse byene var store. Så kom de til denne lille byen, og ble slått tilbake. Hvordan hang dette sammen? Det var ikke soldatene — slik ble det talt mann og mann imellom. Ingen forsto det. Dagen etter fikk vi forklaringen. Vi har en del kristne utover «Østlandet» — den vei de røde kom — og gikk, så snart byportene var åpnet om morgenen, tok to av oss en tur utover. Vi ville se til de kristne. Det lå en del mennesker drepte like utenfor muren — og lenger utover landet flere. Bøndene holdt på å grave likene ned. Det var varmt, og det ville snart bli stank. De grov ikke dypt. Der stakk en naken skulder opp. Et par skabbete hunder knurret og åt. Der sto en arm stiv opp i luften over jorden — fingrene sprikte. Vi kom inn i det første kristne hjemmet. De satte to krakker fram. Vær så god å sitte! — Nei, de hadde ikke gjort dem noe vondt. De bad om drikke, kjøpte noen høner, som de betalte for. — De var innom på tilbakeveien også, fortalte bonden vi snakket med. — Da hadde de sånt hastverk. En av dem som var oppom her, var sikkert offiser. Han kom til hest og hoppet av her i tunet. — Si meg, bonde, er det to murer omkring Yiinyang? spurte han. — Nei, svarte jeg. — Jo, vi så to murer, gjentok han. — Jeg er jo født her, og er gammel nå, så jeg skulle vel vite det. — Men si meg, bonde, sa offiseren igjen. Han kom enda nærmere. — Er det utenlandske soldater i Yiinyang? — Nei, det har det aldri vært. — Jo, sa offiseren, på den ytterste muren sto det noen hvite skikkelser. De hadde side klær, og ansiktene var hvite som porselen. Alle hadde de sverd i hånd. Da våget ingen mann å kjempe mer. Alle flyktet. — Forunderlig, sa bonden [Unreadable] så på oss. Vi så på hverandre, vi to misjonærene — og forsto. [Unreadable] hånd. Da reiste han en ny mur omkring oss, og sendte engler til vakt. Usynlige var de for [Unreadable] inne i byen, bare synlige for dem som sto oss etter livet. Du tviler kanskje — du som leser dette. Men vi som gjennomlevde det, tviler ikke. Det var «Fyrsten over Herrens hær» som stred for oss, han som Josva så utenfor Jeriko — han med det dragne sverd i sin hånd. (Jos. 5,13). «Og Fyrsten over Herrens hær sa til Josva: «Dra dine sko av din fot! For det sted du står på, er hellig!» Og Josva gjorde så.» (v. 15) Det samme gjør vi. «Håp da, min sjel, i fare! Til Gud din tillit sett! Han frir deg ut av snare, Hvor ille du er stedt» [fragment from adjacent column:] Buskerud, mandag 13. desember Det er tid for vaktskifte i Unge Høyreforeningene i Buskerud. Årsmøte har vært avholdt i flere foreninger, og inntil medio desember vil de fleste foreninger ha fått innsprøytning av nye og forhåpentligvis impulsgivende krefter. Generelt må høstsemesteret karakteriseres som middels hva aktivitet angår. Godt har det ikke vært, fordi flere av fylkets foreninger har levd en noe søvngjengersk tilværelse. Grunnen til denne halve søvn må primært søkes i den tillitsmannskrise som først og fremst de mindre Unge Høyreforeninger har vært rammet av. Men det som tapes på de mindre steder, kommer svært ofte sentraene til gode. Ringerike Unge Høyre er en av de foreninger som allerede har avholdt årsmøte. Her ble Erik Engeseth gjenvalgt som formann. Tidligere har foreningen hatt et møte, hvor Norge og NATO ble diskutert. Innledere var Kjell Bygstad, SF og Robert Forsberg, Unge Høyre. Møtet var meget vellykket, både hva diskusjon og fremmøte angår. Vår fylkesorganisasjons «utpost», Nes Unge Høyre i Ådal, har i anledning FN-dagen avholdt et møte hvor verdensorganisasjonens fremtidige stilling i verden ble diskutert. Innleder var Arne Chr. Stryken fra Buskerud Unge Høyre. På årsmøtet i Nes ble Arild Hiim avløst som formann av E. Holte. Røyken Unge Høyre har hatt en meget god aktivitet i høst. Flere studiesirkler har vært arrangert og man har fått et godt [Unreadable] foreningen har avholdt et filmmøte og et møte om NATO. På Eiker har man hatt [Unreadable] besøk av redaktør Gunnar Johnsen, som har kåseri over emnet «Regjeringen Borten — og på [Unreadable]». Foreningen er i høstsemesteret blitt ledet av visformannen Harald Knoph. I Kongsberg har også FN-dagen vært gjenstand for oppmerksomhet. Dette skjedde da oberst [Unreadable] Wilster holdt foredrag om De forente nasjoner. Kongsberg Unge Høyre skal forøvrig ha sitt årsmøte 15. desember. I Lier har man også fått ny formann, her har Søren Zappfe avløst Karin Trelease. Drammen Unge Høyres formann heter fremdeles Knut [Unreadable]sen, han ble gjenvalgt på generalforsamlingen foreningen [holdt] 15. november. Det samme ble også viseformannen Per Fjell. I junior[Unreadable] avdelingen ble Tønnes Løchstøer gjenvalgt 7. desember. Under disse to formenn har Drammen, som vanlig, hatt en sterkt aktivitet i høstsemesteret. Det er lagt en vel gjennomarbeidet semesterplan for våren 1966, så man kan regne med minst like stor aktivitet i foreningen [Unreadable] [Unreadable] Hoyres aktivitet i 1966 er [Unreadable]beidet under ledelse av [Unreadable]mannen i plankomitéen, Sven Stub. Det ser ut til å bli [Unreadable] nye medlemmer i BUH's [Unreadable]. Dette får man imidlertid ikke vite før 15. og 16. januar neste år. Da skal årsmøte avholdes [Unreadable] Hamremoen i Krødsherad.

=== [Page 1] === Side 4 — Nr. 289 Drammens Tidende og Buskeruds Blad. Switchboard 837690. Editorial office after 4 p.m. 83 76 93 Editor-in-chief LARS SØRENSEN (responsible) Editor GUNNAR JOHNSEN (responsible) Editor SIGFRED L. KIÆR [Other article: "Offentlig oppdragelse" (editorial on the Labour Party's school policy and the nine-year comprehensive school) – not translated] [Other article: "Andres mening" (press review: de Gaulle and the French presidential election; Norwegian films in Stavanger; Johan Galtung and the Pax journal on Santo Domingo; the judge in Eidsivating Court of Appeal) – not translated] [Other article: "Nytt program?" (editorial on the Labour Party's reaction to the new Borten government and its new party programme) – not translated] Drammens Tidende og Buskeruds Blad Indonesia – a new Vietnam By Albert Henrik Mohn On plank fences and brick walls in Djalan Djenderal Sudirman [Jalan Jenderal Sudirman], one of the main streets here in Djakarta [Jakarta], there are anti-communist slogans, and the crooked letters of the appeals to dissolve Indonesia's Communist Party and the errors in spelling strengthen the impression that these are spontaneous actions by the masses. But one evening when we drove through the capital after the curfew had come into force at 10 p.m., the feeling that the slogans were spontaneous was weakened, for a troop of soldiers was in action with paintbrushes and buckets, and new walls and plank fences were being smeared with the "people's" wishes. The thoroughly censored newspapers here report that the Communist Party has been dissolved in several places, among them the Moluccas, and it is said that the communists no longer have a chance to seize power, but far from all foreign observers here are willing to endorse that, and some maintain that the confrontation between the army and the communists has only just begun. The atmosphere is charged with rumours, and one of them is that the communists have organised the first battalions in Central Java and that it is only a matter of time before they launch large-scale guerrilla operations. No foreigners are allowed to travel into these areas, and it is therefore difficult to determine whether there is anything in these rumours. But what is certain is that Indonesia's Communist Party is not an insignificant faction that can be dissolved with a stroke of the pen. An analysis of the party's history, its tactics, leadership and membership is, in the present situation, more important than all the rumours, because knowledge of this organisation reveals much of what lies within the realm of the possible. Partai Kommunis Indonesia [Partai Komunis Indonesia, PKI] is the oldest of its kind in Asia, and it was founded as early as 23 May 1920. Indonesian social democrats led by Dutch radicals and Islamic nationalists joined the Third International, and at the congress in 1924 the party had 38 local branches with 1,140 members, but it indirectly controlled 31,000 people in various organisations. By comparison it may be mentioned that the Chinese Communist Party had no more than 900 members at that time. In this period the party was led by Sardjono, Alimin and Musso, and they all obediently followed orders and slogans from the Comintern, and when the Soviet Russians in November 1926 demanded revolution, their henchmen in Indonesia struck. But the attempt to establish a Soviet Indonesia was a fiasco; the party suffered heavy losses and was declared illegal. At this time the illegal organisation acquired a Trotskyist wing, "Partai Murba", which was active until recently, when Sukarno, under pressure from other communists, banned it. During the Second World War Murba, Sukarno and a number of Indonesian nationalists collaborated with the Japanese occupiers, while the Moscow wing of the Indonesian Communist Party joined the Dutch resistance movement after Nazi Germany had attacked the Soviet Union. Sukarno proclaimed a free Indonesia on 17 August 1945, and the communists could again come to the surface, but internal strife hampered the building of an effective party. Sardjono came back from Moscow, Alimin from Mao Tse-tung's headquarters in Yenan, and it was said that the two shared the leadership, but they often disagreed. In this period Stalin's slogan of the greatest possible communist infiltration of all organisations dominated, and it posed no great problems for the communists to penetrate many of Indonesia's associations. In 1947, when the Cominform was founded and the Cold War began, Moscow assigned the communists in the colonies the task of delaying and destroying the reconstruction of Europe by preventing deliveries of raw materials westward, and the Kremlin sharpened the conflict and set off a series of revolutions, among others in the Philippines and in Malaya. In China the communists under Mao Tse-Tung took power, and in Vietnam Ho Chi Minh played an ever larger role, both supported by Moscow. The Indonesian Musso, one of the leaders of the first revolutionary attempt in 1926, was sent back from Moscow with plans to carry out a new Czechoslovakia in Indonesia, and the first phase was to exploit the government of Amir Sparifuddin [Amir Sjarifuddin], who stood so far to the left that he sympathised with the communists, in the same way as Dr. Subandrio in present-day Indonesia. But Sukarno learned of the plans, Sparifuddin was removed, and the moderate Dr. Hatta was given the task of forming a government, and he saw to it that communists were excluded from the new government. What is interesting, seen from today's situation, is that the communists completely misjudged the situation. Certain that Sparifuddin's dismissal was an either-or for the party, and that it had nothing to lose by striking, they organised what they called the "People's Democratic Front", and let the armed organisation, Pesindo, go into action on 18 September 1948, and Musso and Amir [Amir Sparifuddin] placed themselves at the head of a rebel government, but Hatta put up resistance, and loyal troops put down the revolt. Musso was killed, Amir and Sardjono executed, and the communists' armed organisation dissolved. For the second time the communists' revolutionary plans in Indonesia had been thwarted. The party's present leader, Aidit, later explained and analysed this painful defeat, and with the coup attempt of 30 September this year as background, Aidit's account becomes more significant. He held that Musso and the others lacked the support of the masses, and that the party had not learned enough about military operations and revolutionary warfare. In his opinion it was a fatal mistake that Musso had uncritically transferred Chinese tactics to Indonesia without taking into account the special conditions in this country, and he reminded his party comrades that Indonesia had no common border with the Soviet Union and therefore could not copy the pattern of the Czechoslovak communists. After some internal struggles Aidit gained power. Aidit, who is 43 years old today, was born in a village outside the city of Medan in North Sumatra, but he grew up on the island of Billiton off Borneo, and here he learned to hate the whites and their system. He worked, namely, in one of the Dutch tin mines, for two guilders a week and 15 kilos of rice a month, under dangerous conditions because the company did not spend enough on safety measures. As leader of the party Aidit intended to make up for what he thought his predecessors had neglected, and systematically he began to build up the communists' mass organisations, and the membership rose quickly from 7,410 in 1951 to 3 million in September this year. It is the third largest in the world and follows the Chinese and Soviet Russian parties, and it controls a number of important organisations such as the large trade union Sobsi [SOBSI] with its 2.3 million members, the "Peasants' Front" [Barisan Tani Indonesia, BTI] with no fewer than 7 million, the youth movement "Pemuda Rakjat" [Pemuda Rakyat] with about 1.5 million – experts in burning foreign embassies – and the women's organisation "Gerwani", with approximately the same membership. Like so many leading communists, Aidit exploited the split between Moscow and Peking to make the party more independent, and he maintained that it was necessary to fight not only modern revisionism but also what he called modern dogmatism. But gradually it became clear that Aidit had taken Peking's side, for he supported the Chinese in the border conflict with India, praised the testing of atomic weapons, expressed joy over Khrushchev's fall, sided with the Chinese when they tried to exclude the Soviet Russians from Bandung Conference number two and backed the Chinese demand for a new UN. Sukarno's confrontation policy toward Malaysia suited Aidit, for it made Bung Karno even more dependent on the communists, and in October 1964 they had the party's number three, Njoto, placed in Sukarno's inner cabinet. [The remaining text of the article is badly garbled by the OCR (columns cut off): it mentions that on 17 December last year Sukarno [banned] an anti-communist organisation, in January [another was] dissolved, and in February [non-communist ...]; the great test of strength between the communists and the army in March this year, when Aidit, under the pretext that the threat from Malaysia was imminent, urged Sukarno to arm "the people", i.e. the communists' mass organisations, and the chief of the armed forces doubted the communists' plan and rejected this "people's militia"; in August Sukarno had a stroke and the rivalry between the army and the communists over taking Bung Karno's place reached breaking point; the communists reckoned it was a matter of weeks; the army is now unlikely to make the mistake of executing Sukarno, since he still has a hold on the masses and nationalism is the dynamic factor in the country's politics. – Translator's note: this passage is reconstructed from fragments and is incomplete.] [Other article: "Den lille kronikk" – "Da englene skremte de røde" by missionary Asbjørn Aavik (a missionary's memoir of China in the 1930s) – not translated] [Other article: Unge Høyre (Young Conservatives) associations in Buskerud – annual meetings and activities – not translated]