Indonesia, et nytt Vietnam? (Haugesunds Avis, 17. desember 1965, s. 8)

Haugesunds Avis, fredag 17. des. 1965, side 8 Indonesia, et nytt Vietnam? Av Albert Henrik Mohn [Unreadable] gjerder og murvegger langs hovedgatene her i [Jakarta] står der antikommunistiske slagord, og de skjeve bokstavene, appellene om å oppløse Indonesias kommunistiske parti og feilene i stavemåten øker inntrykket av at det dreier seg om spontane aksjoner fra massens side. Men en aften vi kjørte gjennom hovedstaden etter at portforbudet var trådt i kraft klokken 22, ble følelsen av slagordenes spontanitet redusert, for en tropp soldater var i aksjon med malerkoster og bøtter, og nye vegger og plankegjerder ble oversmurt med «folkets» ønsker. De grundig sensurerte avisene her beretter at kommunistpartiet er blitt oppløst flere steder, blant annet på [Unreadable], og det heter at kommunistene ikke lenger har en sjanse til å ta makten, men langtfra alle utenlandske faktakere [observatører] er villige til å underskrive det, og noen hevder at konfrontasjonen mellom hæren og kommunistene bare så vidt er begynt. Atmosfæren er ladd med rykter, og ett av dem går ut på at kommunistene har organisert de første bataljoner på Sentral-Java, og at det bare er et tidsspørsmål når det setter i gang storstilte geriljaoperasjoner. Ingen utlendinger får reise inn i disse områdene, og det er derfor vanskelig å avgjøre om der ligger noe i disse ryktene. Men sikkert er det at Indonesias kommunistparti ikke er en ubetydelig fraksjon som lar seg oppløse med noen pennestrøk. En analyse av partiets historie, dets taktikk, ledelse og medlemstall er i den nåværende situasjon viktigere enn alle ryktene, fordi kjennskapet til denne organisasjonen avdekker meget av det som ligger innenfor mulighetenes ramme. «Partai Kommunis Indonesia» er det eldste i sitt slag i Asia, og det ble grunnlagt så tidlig som 23. mai 1920. Indonesiske sosialdemokrater ledet av hollandske radikale og islamske nasjonalister sluttet seg til den tredje internasjonale, og ved kongressen i 1924 hadde partiet 36 lokalavdelinger med 1.140 medlemmer, men indirekte kontrollerte de 31.000 mennesker i forskjellige organisasjoner. Og til sammenligning kan det nevnes at det kinesiske kommunistparti ikke hadde mer enn 900 medlemmer på dette tidspunkt. Partiet ble i denne perioden ledet av Sardjono, Alimin og Musso, og lydig fulgte de alle ordrer og paroler fra Komintern, og da sovjetrusserne i november 1926 forlangte revolusjon, slo strammennene deres i Indonesia til. Men forsøket på å opprette et Sovjet-Indonesia ble en fiasko, partiet led store tap og ble erklært ulovlig. På denne tiden fikk den illegale organisasjonen en trotskistisk fløy, «Partai Murba», aktiv inntil for nylig, da Sukarno etter press fra [Unreadable] forbød det. Under den annen verdenskrig samarbeidde Murba, Sukarno og en del indonesiske nasjonalister med de japanske okkupantene, mens Moskva-folkene av det indonesiske kommunistparti gikk sammen med den hollandske motstandsbevegelsen etter at Nazi-Tyskland hadde angrepet Sovjetunionen. Sukarno proklamerte [Unreadable] Indonesia 17. august 1945, og kommunistene kunne igjen komme opp til overflaten, men indre splid hemmet oppbyggingen av et slagkraftig parti. Sardjono kom tilbake fra Moskva, Alimin fra Mao Tse-tungs hovedkvarter i Yenan, og det het at de to delte ledelsen, men de var ofte uenige. I denne perioden var det Stalins parole om en størst mulig kommunistisk infiltrasjon i alle organisasjoner som dominerte, og det bød ikke på store problemer for kommunistene å trenge inn i mange av Indonesias sammenslutninger. I 1947, da Kominform ble grunnlagt og den kalde krigen innledet, tildelte Moskva kommunistene i koloniene oppgaven å sinke og ødelegge gjenoppbyggingen av Europa [Unreadable] vestover, og Kreml skjerpet konflikten og satte i gang en rekke revolusjoner, blant annet på Filippinene og i Malaya. I Kina tok kommunistene under Mao Tse-tung makten, og i Vietnam spilte Ho Chi Minh en stadig større rolle, begge understøttet av Moskva. Indoneseren Musso, en av lederne for det første revolusjonsforsøk i 1926, ble sendt tilbake fra Moskva med planer om å gjennomføre et nytt Tsjekkoslovakia i Indonesia, og første fase var å utnytte regjeringen til Amir Sjarifuddin, som sto så langt til venstre at han sympatiserte med kommunistene, på samme måte som dr. Subandrio i dagens Indonesia. Men Sukarno fikk vite om planene, Sjarifuddin ble [Unreadable], og den moderate dr. Hatta fikk i oppdrag å danne regjering, og han sørget for å utelukke kommunister fra den nye regjeringen. Det interessante sett fra dagens situasjon er at kommunistene totalt feilvurderte situasjonen. Sikre på at avsettelsen av Sjarifuddin var et enten-eller for partiet, og at det intet hadde å tape ved å slå til, organiserte de det de kalte «Folkets demokratiske front» og lot den væpnede organisasjonen, Pesindo, gå til aksjon 18. september 1948, og Musso og Alimin stilte seg i spissen for en opprørsregjering, men Hatta satte seg til motverge, og lojale tropper slo opprøret ned. Musso ble drept, [Unreadable]. For annen gang var kommunistenes revolusjonære planer i Indonesia blitt forpurret. Den nåværende leder for partiet, Aidit, forklarte og analyserte senere dette sviende nederlag, og med kuppforsøket 30. september i år som bakgrunn blir Aidits fremstilling mer betydningsfull. Han fremholdt at Musso og de andre manglet massens støtte, og at partiet ikke hadde lært nok om militære operasjoner og revolusjonær krigføring. Etter hans mening var det en fatal feil at Musso kritikkløst hadde overført kinesisk taktikk til Indonesia uten å ta med i betraktningen de spesielle forhold som rår i dette landet, og han minnet partifeller om at Indonesia ikke hadde felles grense til Sovjetunionen og derfor ikke kunne kopiere mønsteret til de tsjekkoslovakiske kommunister. Etter en del indre stridigheter fikk Aidit makten. Aidit, som i dag er 43 år gammel, ble født i en landsby utenfor byen Medan på Nord-Sumatra, men han vokste opp på øya Billiton utenfor Borneo, og her lærte han å hate de hvite og systemet deres. Han arbeidet nemlig i en av hollendernes tingruver, for to gylden pr. uke og 19 kilo ris pr. måned, under farlige forhold fordi selskapet ikke ofret tilstrekkelig på sikkerhetstiltak. Som Sukarno samarbeidet Aidit med de japanske okkupantene under den annen verdenskrig, [Unreadable] han hatet hvite [Unreadable]. [Unreadable] i denne perioden han sluttet seg til det kommunistiske parti, etter det han selv opplyser i 1943. Det forhindret imidlertid ikke at han for noen måneder siden uttalte at Sukarno var hans første marxistiske lærer, vel vitende om at alle henvisninger til Bung Karno som en genial fører pirrer Sukarnos grenseløse forfengelighet. Skolen Aidit refererte til, var et politisk kurs som de japanske okkupantene understøttet økonomisk, men det begynte først i 1944, ett år etter at Aidit var [Unreadable]. [Unreadable] Aidit å ta igjen det han mente forgjengerne hans hadde forsømt, og planmessig begynte han å bygge ut kommunistenes medlemstall fra [Unreadable] til 3 millioner i september i år. Det er det tredje største i verden og følger etter det kinesiske og sovjetrussiske. [Unreadable] kontrollerer en rekke [organisasjoner:] fagforeningen Sobsi, Bøndenes front [BTI], «Pemuda Rakyat» med omtrent 1,5 [million medlemmer] [Unreadable] ekspertene [Unreadable] medlemstall. En del av Aidits organisatoriske suksess skyldes hans evne til å spille på nasjonale strenger og utnytte en [Unreadable] internasjonale kom[munistiske] [Unreadable] Aidits favør, blant annet var [Unreadable] at Stalins åpne aggresjon ble etterfulgt av mer [Unreadable]. De indonesiske kommunistene ga analfabeter [opplæring i] lese- og skrivekunst, der hovedvekt ble lagt på den politiske opplæring, og fra partiets synspunkt var dette en suksess. De aktive ble ført videre til partiets kurs for viderekomne, og ved hjelp av dette skjedde en [Unreadable] indoktrinering [Unreadable] siden [Unreadable] [Caption:] Bilder viser snøhaugen der den 9 år gamle Ole [Unreadable] [Unreadable] [fragment from adjacent column:] Bestemte seg for å bli med 6 år gammel — og trosset familien. «Jeg har hatt et lykkelig liv», sier Aslaug Pettersen om sine 50 år i Frelsesarmeen. Aslaug Pettersen: «Jeg var 6 år gammel da jeg bestemte meg for å bli med i Frelsesarmeen. Det ble slik at ... Det var bare Frelsesarmeen ... Det var å bryte opp — da var det tårer i massevis. [Unreadable] Jeg kom til kapermisjon [Unreadable]. [Unreadable] Jeg har hatt et lykkelig liv. For det kan jeg takke Gud og Frelsesarmeen. Jeg kan ikke tenke meg noe annet sted å virke. Jeg angrer ikke på min beslutning i barndommen — var jeg ung i dag, gikk jeg samme vegen. Jeg er glad for så mange ungdommer slutter seg til våre rekker.» [Unreadable] Og hvordan kan man bedre bevare et lyst og ungdommelig sinn? Jeg liker dessuten å være omgitt av folk, liker å komme i kontakt med andre mennesker. Dette har Frelsesarmeen gitt anledning til, og derfor har jeg funnet [Unreadable] deler jeg min tid mellom forretningen og Frelsesarmeen. [Unreadable] Frelsesarmeens musikk har vært [Unreadable]; [Unreadable] gitar [Unreadable]. [Unreadable] Haraldsgaten [Unreadable] [fragment from adjacent column:] Festskrift til Åse Gruda Skard. Til dosent Åse Gruda Skards 60-årsdag er det sendt ut en gedigen samling artikler som viser hennes spennvidde som pedagogisk forsker, psykolog, [Unreadable] FRA BOKVERDENEN [Unreadable] oppdragelse, [Unreadable] mødres og bestemødres [Unreadable]. Festskriftet er en verdifull [Unreadable] men det er også en mangfoldig bok for alle dem som har med barn å gjøre [Unreadable]. Fru Skard er en av dem som ved sitt arbeid har fått barnet anerkjent som selvstendig individ som samfunnet skal ta hensyn til både i spedbarnsalderen og i skolealderen [Unreadable] [fragment from adjacent column:] Spitsbergens vold. Utvalgte romaner av forfatteren Lars Hansen har Drevers Forlag i [Unreadable]. «Spitsbergens vold» — fortellingen om de fire karene fra skuta «Haapet», som sent [Unreadable] ble isolert fra [Unreadable] da isbakken plutselig kom setteende mens de var inne i [Unreadable] Skayerbukta. Harpuneren Johan [Unreadable] tok kommandoen [Unreadable]. De fire menns utrolige overvintringshistorie som kostet en av dem livet, som Lars Hansen skildrer med barsk humor og dramatisk innlevelse [Unreadable] «Spitsbergens vold» er den fjerde av Lars Hansens bøker som kommer i ny etterkrigsutgave. [fragment from adjacent column:] Hva er filosofi? Ordet filosofi er vel et forsøk på [Unreadable] å finne en [Unreadable] Men filosofi er mye annet og mer konkret, og det er kjent nok at enkelte filosofer som har gjort en betydelig innsats, f.eks. Bertrand Russell i yngre år, var fremragende matematikere. Filosofen behøver slett ikke mangle kontakt med det eksakte og konkrete. Arne Næss ble professor i filosofi ved Universitetet i Oslo i 1939, 27 år gammel. To år etter sin tiltredelse gav han ut en bok om filosofiens egenart og metode, og har nå følt et visst behov for å klargjøre hvor han står, hva han legger i begrepet filosofi etter vel 25 års virke som professor i faget. Hans lille bok med tittelen «Hva er filosofi?», gitt ut av Pax forlag, består for en stor del i diskusjon og referat av andre filosofers synsmåter, og er så vidt kanskje mer av interesse for folk med filosofisk skolering enn for helt vanlige lesere. Men i sine konklusjoner er Næss klar og grei nok. Han hevder at mange av de spørsmål filosofene diskuterer, mangler klarhet og presisjon fordi de undersøkes på et diskusjonsmessig plan og ikke ved forskning. Han etterlyser en ren empirisk behandling av problemene, og hevder at det ikke gis noen høyere form for menneskelig virksomhet enn empirisk (erfaringsmessig) forskning [Unreadable]. [fragment from adjacent column:] Avkledningsnummer. «Portretter og skisser» har Odd Winger satt som undertittel på sin nye bok «November». [Unreadable] I virkeligheten er skildringene altfor klare, altfor avslørende [Unreadable] når det gjelder mennesker. De blir avkledd helt inn på sjelen [Unreadable]. Kanskje med ett unntak, novellen «Morgen» [Unreadable] historien om den speiderstutten og den idealistiske lektoren som til slutt blir overveldet av ung kvinnelighets tiltrekning, er en velskapt novelle. [fragment from adjacent column:] Ullensvang skulestyre vedtek ferieplan. Ullensvang skulestyre valde på møtet onsdag Jakob L. Sebo og [Unreadable] Josendal som medlemer av [Unreadable] nemnda. Kommunestyret [Unreadable] valt ordførar Jakob D. Huus. — Det vart vedteke framlegg til ferieplan for folke- og framhaldsskulane. Etter denne vert siste skuledag før jul 22/12 og første skuledag etter jul 9/1. Siste skuledag før påske 2[Unreadable] og første skuledag etter påske 12/4. Når det gjeld fridagar utanom særlege helge- og høgtidsdagar gjeld dette vedtaket: Det kan ved skulane takast inn 5 fridagar spreidd over heile skuleåret. Lærarrådet ved skulane fastset sjølv dagane. [Unreadable] — Det var lyst ut lærarstipend for 1965, men berre 1 søkjar melde seg, sløydlærar Halvard From [Unreadable], som fekk stipend på kr. 25[Unreadable] for deltaking i formingskurs [Unreadable] Solborg Ungdomsskule [Unreadable]. Lærarlag skipar til. Hardinglaget i Oslo har hatt årsmøte og valt desse til styre for 1966: Kaare Urheim, formann, Sigurd Skir, Sigrid Solheim, Marit Redland, Torkjell Wik [Unreadable] [fragment from adjacent column:] Nytt kvartsbrot i Kvam. Kvam formannskap har gjeve [Unreadable] A/S Bjølvefossen har søkt konsesjon på nytt kvartsbrot i Kvam [Unreadable] det er eit større kvartsbrot, men førebels er det berre [Unreadable] prøvedrift [Unreadable]. Hemming Helleland attvald til formann [Unreadable]. [fragment from adjacent column:] [Unreadable] offiserer som her [Unreadable] tekniske [Unreadable] de forskjellige problemer i [Unreadable] fredsbevarende operasjoner [Unreadable] den brede orientering som [Unreadable] om de forskjellige rasers egenheter, religion, sosiale og politiske tradisjoner [Unreadable] Distriktskommando Nord-Norge [Unreadable]

=== [Page 1] === Haugesunds Avis, Friday 17 Dec. 1965, page 8 [Other article: Aslaug Pettersen, 50 years in the Salvation Army – 'I have had a happy life' – not translated] Indonesia, a new Vietnam? On plank fences and brick walls in Djalan Djenderal Sudirman [Jalan Jenderal Sudirman], one of the main streets here in Djakarta [Jakarta], there are anti-communist slogans, and the crooked letters of the appeals to dissolve Indonesia's Communist Party and the errors in spelling strengthen the impression that these are spontaneous actions by the masses. But one evening when we drove through the capital after the curfew had come into force at 10 p.m., the feeling that the slogans were spontaneous was weakened, for a troop of soldiers was in action with paintbrushes and buckets, and new walls and plank fences were being smeared with the "people's" wishes. The thoroughly censored newspapers here report that the Communist Party has been dissolved in several places, among them the Moluccas, and it is said that the communists no longer have a chance to seize power, but far from all foreign observers here are willing to endorse that, and some maintain that the confrontation between the army and the communists has only just begun. The atmosphere is charged with rumours, and one of them is that the communists have organised the first battalions in Central Java and that it is only a matter of time before they launch large-scale guerrilla operations. No foreigners are allowed to travel into these areas, and it is therefore difficult to determine whether there is anything in these rumours. But what is certain is that Indonesia's Communist Party is not an insignificant faction that can be dissolved with a stroke of the pen. An analysis of the party's history, its tactics, leadership and membership is, in the present situation, more important than all the rumours, because knowledge of this organisation reveals much of what lies within the realm of the possible. Partai Kommunis Indonesia [Partai Komunis Indonesia, PKI] is the oldest of its kind in Asia, and it was founded as early as 23 May 1920. Indonesian social democrats led by Dutch radicals and Islamic nationalists joined the Third International, and at the congress in 1924 the party had 38 local branches with 1,140 members, but it indirectly controlled 31,000 people in various organisations. By comparison it may be mentioned that the Chinese Communist Party had no more than 900 members at that time. In this period the party was led by Sardjono, Alimin and Musso, and they all obediently followed orders and slogans from the Comintern, and when the Soviet Russians in November 1926 demanded revolution, their henchmen in Indonesia struck. But the attempt to establish a Soviet Indonesia was a fiasco; the party suffered heavy losses and was declared illegal. At this time the illegal organisation acquired a Trotskyist wing, "Partai Murba", which was active until recently, when Sukarno, under pressure from other communists, banned it. During the Second World War Murba, Sukarno and a number of Indonesian nationalists collaborated with the Japanese occupiers, while the Moscow wing of the Indonesian Communist Party joined the Dutch resistance movement after Nazi Germany had attacked the Soviet Union. Sukarno proclaimed a free Indonesia on 17 August 1945, and the communists could again come to the surface, but internal strife hampered the building of an effective party. Sardjono came back from Moscow, Alimin from Mao Tse-tung's headquarters in Yenan, and it was said that the two shared the leadership, but they often disagreed. In this period Stalin's slogan of the greatest possible communist infiltration of all organisations dominated, and it posed no great problems for the communists to penetrate many of Indonesia's associations. In 1947, when the Cominform was founded and the Cold War began, Moscow assigned the communists in the colonies the task of delaying and destroying the reconstruction of Europe by preventing deliveries of raw materials westward, and the Kremlin sharpened the conflict and set off a series of revolutions, among others in the Philippines and in Malaya. In China the communists under Mao Tse-Tung took power, and in Vietnam Ho Chi Minh played an ever larger role, both supported by Moscow. The Indonesian Musso, one of the leaders of the first revolutionary attempt in 1926, was sent back from Moscow with plans to carry out a new Czechoslovakia in Indonesia, and the first phase was to exploit the government of Amir Sparifuddin [Amir Sjarifuddin], who stood so far to the left that he sympathised with the communists, in the same way as Dr. Subandrio in present-day Indonesia. But Sukarno learned of the plans, Sparifuddin was removed, and the moderate Dr. Hatta was given the task of forming a government, and he saw to it that communists were excluded from the new government. What is interesting, seen from today's situation, is that the communists completely misjudged the situation. Certain that Sparifuddin's dismissal was an either-or for the party, and that it had nothing to lose by striking, they organised what they called the "People's Democratic Front", and let the armed organisation, Pesindo, go into action on 18 September 1948, and Musso and Amir [Amir Sparifuddin] placed themselves at the head of a rebel government, but Hatta put up resistance, and loyal troops put down the revolt. Musso was killed, Amir and Sardjono executed, and the communists' armed organisation dissolved. For the second time the communists' revolutionary plans in Indonesia had been thwarted. The party's present leader, Aidit, later explained and analysed this painful defeat, and with the coup attempt of 30 September this year as background, Aidit's account becomes more significant. He held that Musso and the others lacked the support of the masses, and that the party had not learned enough about military operations and revolutionary warfare. In his opinion it was a fatal mistake that Musso had uncritically transferred Chinese tactics to Indonesia without taking into account the special conditions in this country, and he reminded his party comrades that Indonesia had no common border with the Soviet Union and therefore could not copy the pattern of the Czechoslovak communists. After some internal struggles Aidit gained power. Aidit, who is 43 years old today, was born in a village outside the city of Medan in North Sumatra, but he grew up on the island of Billiton off Borneo, and here he learned to hate the whites and their system. He worked, namely, in one of the Dutch tin mines, for two guilders a week and 15 kilos of rice a month, under dangerous conditions because the company did not spend enough on safety measures. [The OCR of the middle of the article is garbled and fragmentary; the remainder of the text, as far as readable, follows.] Aidit worked in the tin mines of Billiton ... [Unreadable] [Aidit's early career, as far as it can be read:] During the Second World War, like Sukarno, Aidit collaborated with the Japanese occupiers; he hated the whites ... [Unreadable] ... he was drawn to the communist party, by his own account in 1943. That did not prevent him, a few months ago, from stating that Sukarno was his first Marxist teacher, well aware that all references to Bung Karno as a brilliant leader tickle Sukarno's boundless vanity. The school Aidit referred to was a political course that the Japanese occupiers supported financially, but it only began in 1944, a year after Aidit [Unreadable]. Aidit [set out to make up for] what he thought his predecessors had neglected, and systematically he began to build up the communists' mass organisations; the membership rose from 7,410 [in 1951] to 3 million in September this year. It is the third largest in the world, following the Chinese and Soviet Russian parties, and it controls a number of important organisations such as the large trade union Sobsi, the "Peasants' Front", the youth movement "Pemuda Rakjat" with about 1.5 million – experts in [burning foreign embassies] – and [the women's organisation Gerwani] with about the same membership. [Passage partly garbled in the OCR.] Part of Aidit's organisational success is due to his ability to play on national strings and to exploit the international [Unreadable] in Aidit's favour, among other things [Unreadable] that Stalin's open suggestion was replaced by a more cautious line. The Indonesian communists gave illiterates political training – courses in reading and writing in which the main emphasis was placed on political instruction – and for the party this was a success. The activists were led on to the party's course for the more advanced, and by this means a [Unreadable] indoctrination took place [Unreadable – text breaks off]. [Other article: book review of a philosophy volume published by Pax forlag (Næss) – not translated] [Other article: book review "Avkledningsnummer" on Odd Winger's new book "November" – not translated] [Other articles on the page: local news (a boy found dead in a snowdrift, Ullensvang school board holiday plan, Harding association in Oslo, etc.) – not translated]